Denne fugemassekalkulatoren beregner hvor mye materiale som trengs for å fylle bygge-, monterings- og bevegelsesfuger. Den kan beregne forbruk per meter for silikon-, polyuretan- og akrylfugemasse ved skjøter, tilslutninger, vinduskonstruksjoner, fasader og våtrom.
Forbruket av fugemasse beregnes ut fra fugens mål, tverrsnittsform, totale lengde og et materialtillegg. Resultatene oppgis i milliliter, liter og antall pakninger med valgt volum.
Beregningsprinsipp. Mengden fugemasse avhenger av fugens tverrsnittsareal og lengde. For å beregne forbruk per løpemeter oppgis bredde og dybde i millimeter. Siden 1 ml = 1 cm3 = 1000 mm3, gir bredde multiplisert med dybde i millimeter samme tallverdi som forbruket i ml/m for en rektangulær fuge.
Rektangulær fuge. Modellen forutsetter konstant bredde og dybde på utfyllingen. Tverrsnittsarealet er produktet av disse målene. Formfaktoren er 1.
Forbruk per 1 m, ml/m = bredde, mm × dybde, mm
Trekantet fuge. En rettvinklet trekant brukes som modell, særlig ved tetting av innvendige hjørner. Bredde og dybde representerer de to vinkelrette sidene i tverrsnittet. Arealet er halvparten av arealet til et rektangel med samme mål, og formfaktoren er derfor 0,5.
Forbruk per 1 m, ml/m = bredde, mm × dybde, mm × 0,5
Med en bredde på 6 mm og en dybde på 4 mm er forbruket for eksempel 24 ml/m for en rektangulær fuge og 12 ml/m for en trekantet fuge. Begge modellene forutsetter et konstant tverrsnitt i hele lengden og fullstendig fylling av det beregnede volumet.
Samlet volum. Forbruk per løpemeter multipliseres med lengden på én fuge i meter og antallet like fuger. Resultatet er det teoretiske volumet av fugemasse i milliliter uten påføringstap.
Samlet forbruk, ml = forbruk per 1 m, ml/m × fugelengde, m × antall fuger
Materialtillegg. En angitt prosent legges til det beregnede volumet. Tillegget tar høyde for ujevne underlag, variasjoner i fugens geometri, tap under påføring og rester i pakningen. Standardverdien er 10%, men den kan endres. I praksis brukes ofte et tillegg på rundt 5-15 %, avhengig av arbeidsforholdene.
Forbruk med tillegg, ml = samlet forbruk, ml × (1 + tillegg, % / 100)
En rektangulær fuge med mål 6 × 4 mm og lengde 10 m krever for eksempel 240 ml. Med 10 % tillegg øker volumet til 264 ml. Tillegget beregnes av materialvolumet, ikke av fugens mål.
Antall pakninger. Samlet forbruk inkludert tillegg deles på volumet av én pakning i milliliter. Samme beregning gjelder patroner, folieposer og andre beholdere med kjent volum.
Antall pakninger = forbruk med tillegg, ml / pakningsvolum, ml
Avrunding. Det beregnede antallet pakninger rundes alltid opp til nærmeste tidel. For eksempel vises 2,73 som 2,8 og 3,01 som 3,1. Hele tall vises uten desimaler. Dermed blir anslaget litt høyere uten at det rundes direkte opp til hele pakninger.
Ved et behov på 264 ml og en patron på 310 ml blir resultatet for eksempel 264 / 310 = 0,8516 pakninger. Etter avrunding opp vises 0,9. Ved kjøp av uåpnede pakninger rundes antallet vanligvis opp til nærmeste hele tall, altså 1 patron i dette tilfellet.
Omregning til liter. Hvis forbruket med tillegg overstiger 1000 ml, vises også tilsvarende volum i liter. Volumet i milliliter deles da på 1000. Liter vises med inntil tre desimaler og milliliter med inntil to. Ubetydelige nuller til slutt utelates.
Effektiv dybde. Beregningen må bruke den faktiske tykkelsen på fugemasselaget, ikke hele hulrommets dybde. En bunnfyllingslist begrenser fyllingsdybden og reduserer materialbehovet.
Fugemål. For små innvendige tilslutninger brukes ofte bredder på omtrent 4-8 mm og dybder på 3-6 mm. Bredere byggefuger kan være 10-15 mm eller mer. Dette er veiledende verdier. De faktiske målene velges ut fra fugens funksjon, forventet bevegelse og produsentens anbefalinger.
Faktisk fyllingsform. Rektangulære og trekantede tverrsnitt er geometriske tilnærminger. I en virkelig fuge kan overflaten være konkav eller konveks, og dybden kan variere langs fugen. Slike avvik påvirker forbruket og bør tas med når materialtillegget velges.
EN 15651 «Fugemasser for ikke-bærende bruk i fuger i bygninger og gangarealer». Denne serien europeiske standarder stiller krav til fugemasser avhengig av bruksområde. EN 15651-1 gjelder fasadefuger, EN 15651-2 glassarbeider, EN 15651-3 sanitærfuger og EN 15651-4 fuger i gangarealer.
EN ISO 11600 «Byggekonstruksjoner. Fugeprodukter. Klassifisering og krav til fugemasser». Standarden klassifiserer fugemasser etter bruksområde og ytelsesegenskaper, blant annet evnen til å ta opp bevegelser i fugen.
Standardene bidrar til å vurdere om et materiale passer til en bestemt fuge. Den geometriske volumberegningen bruker ingen ekstra faktorer fra standardene. Formfaktoren 1 eller 0,5 bestemmes utelukkende av tverrsnittets geometri.
Ved samme bredde og dybde har en rettvinklet trekant halvparten så stort areal som et rektangel. Det teoretiske forbruket per meter trekantet fuge blir derfor halvert. Dette gjelder idealiserte tverrsnitt uten variasjoner som oppstår under påføringen.
En bunnfyllingslist begrenser fyllingsdybden og hindrer unødvendig materialforbruk. Oppgi den faktiske dybden på fugemasselaget over listen, ikke hele fugens dybde. Er fugen for eksempel 15 mm dyp, men fugemasselaget bare 6 mm, brukes 6 mm i beregningen.
Avrunding opp til tideler gir et litt forsiktig anslag samtidig som det viser hvor stor del av en pakning som trengs. For eksempel vises 2,35 pakninger som 2,4 og ikke 3. Ved kjøp av forseglede patroner trengs 3 pakninger, men desimalverdien gjør det lettere å anslå restmengden.
Når volumet beregnes i milliliter, avhenger forbruket av geometrien til den fylte fugen og ikke materialets kjemiske sammensetning. Derfor brukes samme formel for silikon-, polyuretan- og akrylfugemasse. Tillatte fugemål og krav til fylling kan likevel variere mellom produkter.
Kalkulatoren forutsetter konstant fugebredde og -dybde og en idealisert tverrsnittsform. Ujevne kanter, lokale utvidelser, ekstra masse ved glatting og rester i pakningen kan øke forbruket i praksis. Et justerbart materialtillegg legges til det beregnede volumet for å ta høyde for dette.